Ved mesterens bord

Det nærmer seg nattetider,
nå stilner den store stad,
og festglade mennesker sover
og drømmer så sorgløst og glad.
Kun hist hvor en flokk av venner
er samlet ved Mesterens bord,
høres en lovsang å lyde
i dempede, varme ord.
Hist ved hans side Johannes
møter sin Mesters blikk,
hva var det som luet derinne,
en angst som igjennom ham gikk?
hvi satt han så stille og tyst?
Johannes med uro ham skuer,
og frykten har fylt hans bryst.

Peter ved enden av bordet
har også sin Mester kjær,
for ham er livet å leve
kun der hvor hans Mester er.
Og nå de er samlet til festen,
hans hjerte er fylt av fred —
la andre nå rikdom og ære —
han har jo sin Mester med!
Men Judas er mørk og stille,
for ham synes natten så lang —
han vet at nå eter han lammet
med Jesus for siste gang.
Han sitter med senket hode,
hans øye stirrer mot jord,
kun han sitter knuget av uro
den ene ved Mesterens bord.
Da taler Jesus så stille,
hans stemme er kjærlig og mild:
«Hvor hjertelig jeg har lengtet
og stundet vårt måltid til!»
Hans blikk det følger hver enkelt
med kjærlig tanke og hu —
da sier han stille til Judas:
«Min venn, hva du gjør,  gjør det nu!»

Straks Judas seg reiser og iler
med hast fra vennene hen —
de andre sitter og mener
han kommer tilbake igjen.
Kun Jesu øyne ham følger,
og øyet er fylt av gråt —
han vet hvorfor Judas forlot dem —
han har jo sin Mester forrådt!

Maria Bøhmer – Anfindsen