BIBELTROSKAP I NORMISJON

I Normisjon vil vi bygge vår forkynnelse og veiledning på Guds ord slik vi møter det i Bibelen, og da er det noen hovedsaker som er vikes mer

 1.Vi tror at Bibelen er Guds åpenbaringsord. Det betyr at Bibelens skrifter er Guds ord til oss, samtidig som de er skrevet av forskjellige mennesker til forskjellige tider.
Vi har intet grunnlag for å skille mellom Guds ord og menneskeord i Bibelen. Likesom Jesus er sann Gud og sant menneske i en person, er Bibelen en bok med ett budskap, selv om den er blitt til i samvirke mellom menneskers aktivitet og Guds ledelse.

2. Vi holder fast at Jesu ord og apostlenes ord har samme autoritet. Når Jesus sender ut apostlene, sier han: «Den som hører dere, hører meg»(Luk 10,16). Paulus roser tessalonikerne. Da de hørte hans forkynnelse, tok de imot det «ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er» (1 Tess 2,13).
Å lese inn spenninger eller motsetninger mellom Jesu forkynnelse i evangeliene og apostlenes undervisning idet øvrige Nye Testamentet, er i strid med Bibelens eget vitnesbyrd.

3. Heller ikke mellom Det gamle og Det nye testamentet er det motsetninger. Det gamle testamentet var Jesus Bibel, og Paulus skriver i 1 Tim 3,16 at Skriftene (= GT) er inngitt/inspirert av Gud. eks. er GT’s forskrifter for israelsfolkets gudstjeneste og ofringer, ikke forskrifter for den kristne menighet.
Disse avsnittene er likevel fortsatt Guds ord til oss, ved at de peker fram mot Jesus. Han ble ofret en gang for alle.
Og Jesus bekrefter at også GT’s hovedbudskap er å peke på ham (Joh 5,39; Luk 24,27)

4. Den Kristne kirke har ingen annen grunnvoll å bygge på enn Guds ord. Guds ord er for kirken den eneste autoritet i det som har med lære og liv i menigheten å gjøre.
Vi gjør våre erfaringer og har vår opplevelse av virkeligheten med oss i møte med Skriften. Men våre erfaringer skal ikke overprøve Bibelens ord. Derimot er de til hjelp for oss når vi skal anvende bibelordet i møte med mennesker og livets utfordringer.

5. Vi holder fast Bibelens lære om at kjærligheten og Guds bud hører sammen. Guds bud er nettopp gitt for å gi kjærligheten innhold og grenser. Jesus sier: «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet» (Joh 15,10).
Kjærlighetens apostel sier: «Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn er om vi elsker Gud og holder hans bud. Å elske Gud er å holde hans bud» 1 Joh 5,2f). Jesus viser dette i praksis når han sier til kvinnen som var grepet i hor: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av» (Joh 8,11).

Skrevet av
Svein Granerud.

 

 

 

 

Svein Granerud

 

10 PUNKTER TIL ET SUNT BIBELSYN

 

Bibelsyn: En utfra Bibelen begrunnet holdning til Bibelens autoritet og intensjon.

 

1.      Bibelen er et åpenbaringsord, 1Kor 2,9; Moses: 2 Mos 24,4; profetene: «Så sier Herren», Amos 1,3.

2.      Bibelen er formidlet gjennom mennesker, ved Den hellige Ånd. 2 Tim 3,15f; 2 Pet 1,21

3.      Guddommelig og menneskelig i Skriften forholder seg til hverandre som guddommelig og menneskelig hos Kristus: – fullt og helt menneskelig og fullt og helt guddommelig; likevel forent og ikke til å oppløse.

4.      Bibelens intensjon er frelse og liv; 2 Tim 3,16f

5.      Bibelen har Jesus «Kristus som sentrum; han er Ordet i ordene; Johl,lff; 1. Joh 1,lff; Joh 5,39; Luk 24,25-27.

6.      Jesus er nøkkelen til Skriftens enhet; Matt l,22ff; Luk l,32f; 2 Kor 1,20.

7.      Skriften har guddommelig autoritet innenfor de områder som svarer til dens intensjon; 2 Tim 3,15-17; Luk 10,16; 1 Tess 2,13.

8.      Skriften må være sin egen fortolker. De klare ord er tolkningsnøkkel til de ord som synes mindre klare.

9.      GT og NT står ikke imotsetnjng til hverandre, men representerer to epoker I frelseshistorien.

10.  GT og NT står til hverandre som løfte og oppfyllelse: 2 Kor 1,20, jfr flere steder hos Matteus: »Dette skjedde for at det skulle oppfylles som er talt ved profeten …..».
– Personer og begivenheter i GT peker framover mot personer og begivenheter i NT. (typologi).

11.  NB: Til et sunt bibelsyn hører regelmessig bibellesning!

Svein Granerud

 

 

 

 

Fra Den Augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana ,CA):

 

 

 

 

Artikkel IV OM RETTFERDIGGJØRELSEN

 

Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for alle våre synder. Denne tro tilregner Gud tilregner Gud som rettferdighet for seg, Rom 3 og 4.

 

 

 

Artikkel V. OM DET KIRKELIGE EMBETE

 

For at vi skal komme til den tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud, ikke for våre fortjenesters skyld, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld.

 

 

 

Artikkel VII. OM KIRKEN

 

Like ens lærer de at det alltid vil forbli en hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker.

 

 

 

Artikkel XVIII. OM DEN FRIE VILJE

 

Om den frie vilje lærer de at den menneskelige vilje har en viss frihet til å skape en borgerlig rettferdighet og velge ting som er underlagt fornuften. Men uten Den Hellige Ånd har den ikke kraft til å skape Guds rettferdighet eller den åndelige rettferdighet, for det naturlige menneske forstår ikke det som hører Guds Ånd til, men den blir til i hjertene når Den Hellige Ånd blir tatt imot ved Ordet.

 

 

 

 

• Læren om rettferdiggjørelsen er mester og fyrste over all annen slags lære, og den hersker over all samvittighet og over kirken. Uten den er verden bare tomhet og mørke. (Die Promotationsdisputation von Palladius und Tilemann. 1537)

 

 

 

 

• Ved troen på Kristus blir Kristi rettferdighet vår rettferdighet og alt som er hans, ja han selv, blir vårt. Derfor kaller apostelen Paulus vår rettferdighet Guds rettferdighet (Rom 1,17).(Tale om den dobbelte rettferdighet, 1519).

 

 

 

 

-Forkynnelse av syndenes forlatelse i Jesu Kristi navn, det er evangeliet. (Galaterbrevskommentar,1519).

 

 

 

 

• Evangeliet og loven skiller seg vesentlig fra hverandre ved at loven forkynner hva en skal gjøre og ikke skal gjøre, ja, hva som allerede er gjort og ikke er gjort og hva som umulig kan gjøres og ikke kan gjøres (derfor skaper den bare erkjennelse av synden), mens evangeliet derimot forkynner at syndene er tilgitt og at alt allerede er oppfylt og Loven sier (Mat 18,28): «Betal det du skylder», men evangeliet sier (Mat 9,2): «Dine synder er deg forlatt!» (Galaterbrevskommentar ,1519).

 

 

 

• Det rette presteembete er å forkynne Det betyr ikke noe annet enn en offentlig forkynnelse av Guds nåde og tilgivelse for syndene. Å forkynne dette budskap og å gi det til alle som tror på det, offentlig, ofte og over alt, er befalt av Kristus selv. (Preken over Salme 110.1535).

 

• Vi er alle prester, så mange som er kristne. De derimot som vi kaller prester, er tjenere som er valgt av oss, og de gjør alt i vårt Deres prestedømme er bare en tjeneste. (Kirkens babylonske fangenskap, 1520).

 

 

 

 

• Bibelen alene er den rette herre og mester over all skrift og lære på jorden.(Grunn og, årsak til alle artikler, 1521)

 

 

 

 

• Det finnes ikke noe klarere enn solen, dvs. Skri Har det kommet en sky foran, så er det likevel ikke noe annet bak enn den samme klare solen. Er det altså et dunkelt sted i Skriften, så tvil bare ikke, det er helt sikkert den samme sannheten bak det, og den er uttrykt klart på et annet sted. Den som ikke kan forstå det dunkle, får holde seg til det klare.(Kommentar ti1 Salme 36,1521)

 

 

 

• Likegyldig om øvrigheten er god eller ond,så skal vi underordne oss når den bestemmer over de ytre Men hvis den også vil bestemme over de åndelige ting, så blanderden seg inn i Guds dom og setter seg på hans sete. Da skal en ikke følge den eller være lydig. (Preken over Luk 19,41ff . 1524).

 

 

Du overrasker meg Jesus

(SOM EN IDÈ OM MITT EGET LIV MED GUD. KAN VÆRE I KATEGOTIREN (INTERNE LENKER) LIVET MED GUD

 

 

Hvem er du, Jesus?

 

Så heldige de var som fikk se deg, Jesus! Som fikk lære deg å kjenne da du var her på jorden. Tenk å få høre deg, se undrne dine, ta på deg. Så mye lettere det måtte være å tro på deg dal Virkelig tro, slik at jeg kunne bli en skikkelig kristen. Du vet jo at jeg sa ofte ikke synes jeg får det til. Forresten, det var visst ikke bare lett for folk da du var her heller. Det har jeg forstått, nå som jeg har begynt å lese i Ny- testamentet mitt. Alt jeg har lært om deg, blir liksom mer levende for meg nå. Du vet det, Jesus, at ofte blir du bare en del av skolepensum for oss. Det lille barnet i stallen, eller den triste mannen pa korset. På bildene har du ofte en glorie rundt hodet. Alt btir lett uvirkelig.

Men når jeg leser om deg, når jeg hører på ordene i Ny- testamentet mitt, da trer du fram for meg, som et levende menneske! Og jeg har altså merket meg at det heller ikke den- gang var sa lett for folk å begripe hvem du var. De reagerte i hvert fall nokså forskjellig. Noen var sinte på deg. Andre forgudet deg. Men de fleste gikk visst forvirret rundt og spurte: Hvem er han egentlig?

Særlig pussig var reaksjonen i den lille landsbyen du var fra, i Nasaret.

(o) Credo Forlag A/S, 1983

Norges Kristelige Student. og Skoleungdomslag

Holbergs plass 4, Oslo 1

 

Heftet er en lett revidert versjon av en artikkelserie

fra Ny Horisont, 1980, velvillig stilt til disposisjon

av bladet og forfatteren.

Illustrasjoner og omslagstegning: Anders Færevåg

Trykkeri: Shindheim Trykkeri, Trondheim

 

ISBN 82-7053-155-3

 

 

 

 

 

Hvem er du, Jesus?

3.

Så heldige de var som fikk se deg, Jesus! Som fikk lære deg å

kjenne da du var her på jorden. Tenk å få løre deg, se undeme

dine, ta på deg. Så mye lettere det måtte være å tro på deg

dal Virkelig tro, slik at jeg kunne bli en skikkelig kristen. Du vet

jo at jeg sa ofte ikke synes jeg får det til.

Forresten, det var visst ikke bare lett for folk da du var her

heller. Det har jeg forstått, nå som jeg har begynt å lese i Ny-

testamentet mitt. Alt jeg har lært om deg, blir lil<som mer levende

for meg nå. Du vet det, Jesus, at ofte blir du bare en del av

skolepensum for oss. Det lille barnet i stallen, eller den triste

mannen pa korset. På bildene har du ofte en glorie rundt hodet.

Alt btir lett uvirkelig.

Men når jeg leser om deg, når jeg hører på ordene i Ny-

testamentet mitt, da trer du fram for meg, som et levende

menneske! Og jeg har altsa merket meg at det heller ikke den-

gang var sa lett for fotk å begripe hvem du var. De reagerle i

hvert fall noksa forskjellig. Noen var sinte pu deg. Andre forgudet

deg. Men de fleste gikk visst forvirret rundt og spurte: Hvem er

han egentlig?

Særlig pussig var

reaksjonen i den lille landsbyen

du var fra, i Nasaret.

4.

Jeg har lest om det i Lukasevangeliet kapittel fire. De var ganske stolte over deg da du kom til synagogen for å feire hellig dagen med dem iglen. Du hadde glort undere og holdt taler og var blitt berømt allerede. Så nå ventet de seg det helt store. Der-

for lot de deg tale den lørdagen. Du leste et stykke fra Det gamle testamente. En profeti om den store Befrieren som skulle komme. Folket på den tid ventet jo akkurat på ham og kalte ham Messias. Da du hadde lest, stirret alle spent på deg.

Jeg har lurt på: Hva ventet de seg? At du skulle erklære krig mot romerne som hadde tatt landet? Kanskje lurte de på om du var forløperen for den store Messias.

Du overrasket

dem fullstendig!

Du overrasker forresten meg også når jeg leser i Bibelen. Du er annerledes enn alt jeg har ventet meg! Men det som overrasket folkene i landsbyen din, var visst at

du ikke gjorde noe i det hele tatt. Du kom ikke med noen fengende tale og satte ikke noen revolusjon i gang. Du bare sa: I dag er denne forutsigelsen gatt i oppfyllelse for alle dere som har hørt på meg. Gjorde du deg ikke veldig  i det øyeblikket, Jesus? Det du egentlig sier, er at du er denne Befrieren folk ventet på. Og at de blir befridde bare ved å høre på deg. Først ble folk imponert over myndigheten du talte med. Du var så selvbevisst!

Du visste liksom sa godt hvem du var. Men så ble de sinte. De syntes de kjente deg sa godt. Du var den lille gutten til Josef. Du hadde vokst opp i landsbyen deres. Hva var det du innbilte deg – at du var mer enn dem?

5.

Det er fælt å se hvor sinte de ble. De prøvde jo faktisk å skyve deg utfor et stup!

Jeg har tenkt på at kanskje Janteloven gjaldt i Jødeland slik som blant oss her i Norge: Du må ikke innbille deg at du er mer enn oss! Et annet sted i Bibelen har jeg sett at det en dag kostet deg livet at du gjorde deg selv så stor – sa mye større enn et vanlig menneske.

Jeg forstår i grunnen at det kunne virke irriterende på folk at du sa du var så stor. Men av og til fryser det nedover ryggen min når jeg stiller meg selv dette spørsmålet: Tenk om du virkelig er så stor som du sier, Jesus!  At du er den største au alle! Jeg har begynt å forstå at da blir alt annerledes for meg også. Jeg aner at da har du visst retten på meg. Kjære Jesus! La det ikke gå med meg som med folket i lands-byen din! Det star at du gikk tvers gjennom flokken og dro bort. Tenk, så mistet de deg. Det må ikke skje med meg, Jesus!

 

Les i Bibelen selv

1. Les Luk 4,16-30. Sammenlign dette avsnittet med Jes

67,7-2. Jesus slutter midt i sitatet i vers 2 hos Jesaja. Legg

merke til det han ikke tar med som sin oppfyllelse!

2. Hvor stor gjør Jesus seg? Les Joh.10,30.
3. Hvorfor blir vi mennesker sa lett irritert på Jesus?

6.

Du er så nærgående, Jesus!

 

Du gjør deg sa stor, Jesus! Det har jeg sagt før. Og jeg innser at du er stor! Men – du er nærgående også. Det første du sa da du begynte å forkynne budskapet ditt, var at vi skulle vende om og to på evangeliet, tro på deg. «Vende om», «omvende seg«- jeg? Jammen, jeg er vel ikke verre enn de fleste? Jeg vet da om mange som virkelig gjør mye galt. Jeg har vel mitt jeg og, men jeg er i hvert fall ingen hykler!

Vend om likevel, sier du? Fra hva da? Fra synden? Har du ikke en enklere vei, Jesus? Det er så vrient det der med synden. Hva er synd og hva er ikke? Det var forresten en som sa til meg at jeg fikk bekjenne for deg det jeg visste om av synd hos meg, sa kunne jeg vente med det jeg ikke var riktig sikker på eller helt forsto. Vel, da må jeg innrømme at det ikke var riktig av meg å svare mor så hardt i dag. Og sa var jeg ikke særlig hyggelig mot den fremmedarbeideren som vi møtte på skoleveien. Jeg må visst be deg tilgi dette, Jesus!

Jeg har tenkt på det at kanskje er synd først og fremst det at jeg er så opptatt av meg selv. Så bundet til meg og mitt, liksom.

7.

BLANK.

8.

Jeg har også hørt at den egentlige synden er at vi ikke har tillit til Gud, ikke er villige til å la hans vilje få bestemme. Og det fører selvsagt til at det blir meg og mitt som bestemmer i stedet. Men si meg: Er det dette som er å omvende seg: å si til deg hvordan det er med meg? Jeg husker fra bibelhistorien at de pleide å kalle deg

synderes venn, venn til alle dem som ikke far til livet ordentlig. Sånne som meg.

For jeg får det ikke til jeg heller, det var mye jeg skulle ønske var annerledes. . .

Men hvis jeg skal vende om /ro synden, så må jeg vel vende meg til noe også? Til evangeliet, sier du, til ho på evangeliet. Jeg har lært at evangeliet har noe med korset å gjøre, at du døde på det. Og det gjorde du for min synd, såpass har jeg for-

stått. Sa jeg skal altså få lov å vende meg fra synden og til deg som døde for min skyld på korset. Men da må jeg jo gå fri fra syn- den da?! Det er underlig å tenke på . . .Men det som virker sa nærgående, Jesus, er at du ikke bare ber oss å gjøre dette, eller forsøker å overtale oss. Det virker nesten som du gir en ordre og sier at vi skal gjøre det! Si meg,  har du retten på oss? Du har jo skapt oss. Og så døde du for oss også. Jeg begynner å ane at da har du jo en viss rett på meg . . . Du er visst både synderes frelser og deres konge!

Det må være derfor du nevner Guds Rike når du sier at vi skal vende om. Vend om, for Guds Rike er nær!, sier du. Det høres så høytidelig ut med Guds Rike. Er ikke det det samme som evig liv, det da? Der skal vi få se deg, være glade i å leve uten synd og sorg. Men så sier du at det alt er her . . .

9.

Det må jo bety at det er en nær forbindelse mellom deg og Guds Rike det, Jesus! At den som vender om til deg, er med i Guds Rike alt her og nå. Og jeg som trodde at det bare var for sånne som bestemor, som er borte nå og hjemme hos deg, som de

voksne sier. Det virker litt underlig. Litt puslete liksom! At det jeg opplever, her jeg sitter og småprater med deg, er det samme som å være med i Guds Rike. Men når det er du som sier det, da er det nok mye, mye støne enn det ser ut for oss mennesker. Du vet, alt skai se sa stort ut for oss som vokser opp i TV-alderen. Men takk da, Jesus, at du er synderes venn og at du innbyr meg til å vende om og komme til deg akkurat slik jeg er. Takk at du tilgir meg hele tiden. Takk at hos deg lever jeg alt i Guds Rike! Nei, nå ble jeg merkelig glad inne i meg . . .

 

Les Bibelen selv

1. [-es denne teksten: Markus 1,14-15. Les ogsa Matteus 11,19

og Lukas 75,7-2.

2. Hvem er det Jesus inviterer? Hva ber han dem gSøre? Hva

gir han dem?

3. Måten å lese Bibelen på: Det kan være flere måter å studere

Bibelen på. En fin og riktig måte er å snakke med Jesus om

det som står mens en lesed Det er det vi forsøker pa nå. Med

et fint ord kalles det å umeditere,. Prøv å §øre det på din

egen måte, med dine ord!

10.

Hva gjorde du på korset, Jesus?

Jeg har begynt å lure på dette, Jesus: Hva gjorde du egentlig

på korset? Jeg har lest i Bibelen min at de som sa deg der, ristet

på hodet og sa: «Andre har han frelst, men seg selv kan han

ikke frelse. De hadde vel i grunnen rett, Jesus? Var ikke det

hele en fiasko, etter alt det du hadde gjort og den veldige makt

du hadde vist med alle underne dine?

Det hørtes jo ut som du mente det selv også, da du ropte:

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Men så er det dette underlige som du sier på slutten da: Det

er fullbrakt! Fullbrakt og ferdig, som når en har gjort en jobb?

Jeg aner at du gjorde noe veldig viktig da du hang på korset.

Nå ber jeg deg at du vil lære meg å forstå mer av dette, og

hjelpe meg sa jeg virkelig setter av tid til å tenke på deg og kor-

set! Det må jo være viktig når apostelen Paulus sier at bud-

skapet om korset er en dårskap for verden, altså noe tåpelig,

mens det er Guds kraft til frelse for dem som blir fretst – og det

vil jeg gjerne bli, vet du!

Er det mulig?

Jeg har forresten kommet over noen tankevekkende vers i Romer-

brevet som jeg vil tenke litt over:

11.

Da vi ennå var svake, døde Kistus til fastatt tid for ugudelige.,

«Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for

oss da vi ennå var syndere.

Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved

hans Sønns død.,

 

Var vi fiender med Gud?

I verset foran står det noe om fiender. Er du vår fiende, Gud?

Og vi dine? Vel, vi mennesker opptrer kanskje ofte fiendtlig over-

for deg. Aller mest likegyldige, kan hende. Vi er jo syndere, vi.

Men at du, Gud, kan være vår fiende, at du er vred på oss, det

er egentlig nokså nifst å tenke på. For vi har jo ikke den minste

sjanse til å slippe unna deg og komme i sikkerhet . . .

Men du døde altså for oss syndere, Jesus. Og sa står det at

vi ble forsonet med Gud da du døde. Det var jo på korset det.

Det var altså det du gjorde der, du forsonte Gud, sa han ikke

er vår fiende mer.

Du, det må være det som menes med ordet fred, som jeg

har søtt sa mange steder i Bibelen! Ja, for fred, da er io noe som

kommer når to fiender slutter å krige, når de blir forlikt.

 

Jeg har fundert

litt på dette ordet ufo» i de versene jeg leste: for ugudelige, for

oss. Jeg har hørt at det kan be§ istedenfor, at du altsa døde

istedenfor meg.

Jeg har tenkt på det mange ganger at i grunnen hang du på

korset istedenfor røveren Banabas, for det var jo helt galt at han

gikk fri og ikke du. Men så er altså på en måte jeg også Barna-

bas, og sa henger du på korset istedenfor meg? Det er en svim-

lende tanke egentlig . . .

Men Jesus, da må jo alt være opp- og avgjort mellom Gud

og meg da? Er det virkelig sant: ALT?! Alt er fullbrakt? Ja, da

21.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

VIKTIGE ORD FRA Bibelen.

6.

1. SYND

 

I Middelalderen en gang sto en steinhogger med hammeren og meiselen sin og arbeidet på en steinblokk. Den skulle bli en døpefont i kirken. Derfor arbeidet han med flid og omtanke, og døpefonten ble et vakkert kunstverk.

Det var godt at mannen ikke visste hvor verket hans skulle havne hen. For noen år siden ble nemlig denne døpefonten plassert i et grisehus. Folk som ikke skjønte hvor vakkert kunstverket var, hadde tatt den i bruk som grisetrau!

Det er alltid sårt og vondt når fine og vakre ting blir misbrukt, når

det som er laget i en bestemt hensikt ikke får tjene sin bestemmelse.

Dette kan være med å gjøre det klart hva synd er. Også du og jeg er laget av en stor mester og med en bestemt hensikt. Det er Gud som har skapt oss, og han har dannet oss så fint og nøyaktig at ingen kunstner eller vitenskapsmann kan giøre det etter. Han ga oss hender og føtter og millioner av fine nerver som på en underlig måte kan styre kroppen vår. Og så satte han oss inn i en verden som han selv hadde skapt. Med alt dette hadde han en hensikt, en mening. Vi skulle bruke våre evner og muligheter til å ære og tjene Gud og holde de bud han har gitt oss. Gud ville at vi

skulle leve i et nært samfunn med ham.

Synd er det at vi er sporet av fra det som var Guds hensikt og bestemmelse med livet vårt. Synd er ulydighet mot Gud, brudd på hans bud, det at vi bruker våre ord, evner og muligheter i strid med det Gud hadde villet og ment.

7.

Men synd er noe mer enn bestemte handlinger og ord. V ulykke er at det vonde, synden er blitt noe av oss selv. blitt som en dyp og kraftig løvetannrot som vi ikke kan b (Les Matt. 15,19, Jak. l,l4 og Rom» 7,18-23.) Fra hjerte det stadig opp både tvil og motvilje mot Gud, og stl egenkjærlige tanker og lyster. Der hvor Gud sier at vi ikke andre guder enn ham, setter vi inn andre guder, og der ht sier at vi skal elske vår neste som oss selv, bruker vi vår I egen nytte og gavn.

 

Altfor lett får tankene fra vårt hjerte bestemme også ove r det vi sier og gjør. De blir til ubarmhjertighet, sinne, løgn, : sladder. Les Gal. 5,19-21.

Men det alvorligste er at når vi synder, vender vi ryggen mens Gud ville at vi skulle leve i samfunn med ham.

9.

2. GUDS NÅDE

 

Forrige gang behandlet vi ordet synd. Vi så at alle mennesker syndet og står i skyld til Gud. De er alle under Guds dor da spørre: Har vi i det hele tatt noen sjanse til å komme forhold til Gud igjen?

Jo vi har en mulighet, og den heter Guds nåde. Jesus fortalte en gang en liknelse som viser oss noe av 1 nåde er. Den handler om en tjener som hadde begått et underslag mot kongen som han var tjener hos. (Matt. 18,23 ff.) Han må ha vært en betrodd mann hos kongen, for hele 60 millioner hadde han underslått før han ble oppdaget. Men så avslørt, og en dag sto han foran kongen med hele skylden og skammen. Alt hadde han ødelagt for seg. Det han eide sli fra han og stillingen skulle han miste. Selv skulle han i fr livstid. Fortvilet falt han på kne foran kongen og ba om skjedde det noe uventet: Kongen satte en strek over hel hans! Han fikk tre inn i stillingen sin igjen og begynne forfra.

Jesus fortalte mer i denne sammenheng, men vi vil stanse her. Poenget i denne del av liknelsen er at tjeneren hadde ingen ting å unnskylde seg med. Han fortjente bare straff. Når kongen tilgs, var det helt uforskyldt av bare nåde.

Slik, sier Jesus, er Gud. Så ufortjent tilgir Gud oss når v om det.

10..

Når Gud slik kan se bort fra og tilgi vår synd, er det fordi Jesus har gått inn i vårt sted og tatt skylden og straffen på seg. «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som n sky, vend om til meg!» (Es. 44,22.) Dette gjorde han da han led og døde for vår skyld. Les Es. 53,5-6, Ioh.7,29 og Joh. 3,16.

Vi vil også ta med 1.Joh.1,9:’Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.’

La oss så til slutt tenke over hva frelsen og nåden har kostet. Det kostet Gud å gi sin egen, kjære Sønn til verden og det kostet Jesus å gi sitt liv og blod til soning for våre synder. Denne tanke skulle hjelpe oss i kampen mot synden

12.

3. TRO

 

To kamerater gikk sammen en tur på byen. Der møtte de en

amerikansk turist som spurte om vegen til hotellet. Guttene var

greie og høflige, og hjalp mannen dit han skulle. Amerikaneren

var takknemlig for god hjelp, og – rik som han var – ga han

guttene et flott tilbud: Møt fram her i morgen ettermiddag, så

skal dere få bli med på sightseeing Sør-Norge rundt med fly

 

Da de gikk heimover, begynte guttene å diskutere om

amerikaneren virkelig mente tilbudet alvorlig. Den ene 1o av den

andre som var så godtroende at han viltre møte opp dagen etter.

Men neste kveld var det den andres tur til å le. Han hadde tatt

amerikaneren på ordet og fått seg en fin flytur i nydelig solskinn.

Den andre ble lang i masken. Nå var det for sent å angre!

 

Slik er det også med Guds løfte og hans tilbud om nåde. Det er

alvorlig ment, og det gjelder oss alle. Men hva hjelper det om vi

ikke tar tilbudet alvorlig, om vi ikke tror på, Guds løfte. Gud

tvinger oss nemlig aldri, han bare tilbyr. Troen er en Guds gave.

Les Ef. 2,8.

 

Ordet tro blir ofte misforstått. Mange oppfatter det som en

underlig, indre opplevelse, en slags stemning på en leir engang

eller under en vekkelse. Men den forsvant så fort» Dermed regner

en med at troen er borte, og en greier ikke å få den tilbake»

 

Nei, tro er ganske enkelt å ta Gud på ordet. Les det løftet han gir

oss i 1. Joh. 1,9. Å tro er å stole på et slikt løfte.

13

Mange har problemer med troen fordi den er så svak og vaklende. Det er ikke troens styrke som er det avgjørende. Det avgjørende er hvem vi tror på: Jesus og det han har gjort for oss. Les 9,23-24.

 

Troen har mange fiender i vårt eget sinn. Den ene av stoltheten og den andre egenrettferdigheten. Les om fortellingen om fariseeren og tolleren i Luk. 18,9-14.

 

Det er altså ikke på grunn av gode gjerninger  vi blir frelst ved å tro på Guds nåde. Men er troen vår sann og ekte, alltid få betydning for handlingene våre. Stoler vi på Guds ord  må det få betydning for det vi gjør. Det betyr ikke at syn

utryddet.

 

Vi har likevel fått et nytt forhold til synden. Den er ikke herre over oss. Kristus er vår Herre. Vi er ikke lenger trell. Kristus har frigjort oss fra synden og han gir oss dag

til å kjempe mot den. Da kan vi ikke lenger slå oss til synden. Det er det Paulus tenker på når han i Gal. 5,6 skriver om tro, virksom ved kjærlighet.

15.

4. TJENESTEN

Det var konfirmasjonssøndag. Kåre satt på hedersplassr bordet i sin fineste puss. Alle var i festhumør. Så reiste far kremtet høytidelig. Alle ble stille rundt bordet.

‘I dag er du ferdig med barndommen din, Kåre. Livet ligger foran deg. Du vet hva det gjelder: Du må opp og fram og bli til noe. Far din har greidd seg bra i livet: God stilling – bra inntekt. Pent hus. Du har fått en god start. Men nå må du selv greie å

deg. Du må nå lenger enn jeg har nådd. . . .’  Kåre hadde hørt dette før: ‘Du må hevde deg – du må I flinkeste -. du må nå til topps. Det samme har mange andre

hørt, kanskje de fleste av dem som i det hele tatt hører om meningen med livet.

Men tro om ikke rnange unge begynner å tenke litt selv

fører det egentlig hen når alle vil til topps? Livet blir som r ribbevegg der alle klatrer og skyver hverandre nedover for selv å en plass øverst. Noen greier å nå toppen, andre blir liggende og blir tapere i livets store kappestrid.

Slik blir det lett i en skoleklasse, men enda oftere mellom de voksne. Farligst er kappestriden mellom nasjonene når de soss om å være de mektigste. slik var det på Jesu tid og. Men Jesus kom med et nytt ideal

16.

‘Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Så skal det ikke være blant eder, men den som vil bli stor blant eder, han skal være eders tjener, og den som vil være den første blant eder, han skal være eders trell.'(Matt. 20,25-27.)

Jesus vii at vi skal bruke våre evner og krefter så langt vi bare kan. Det er jo Gud som har gitt oss dem. Dessuten skal vi bruke de nådegaver vi har fått til å tjene med i menigheten. (1. Pet.4,10.) Med nådegave menes åndelig arbeidsutrustning for tjenesten i Guds rike. Men målet er ikke å hevde oss – å komme oss opp og fram. Det er å tjene og hjelpe alle dem som trenger oss. Det er en stor ting å ha det rette tjenersinn. Det gjelder både i hjemmet, på skolen og i fritiden sammen med kamerater og venninner.

18.

5. DET EVIGE LIV

Forklar oss hvordan det vil bli å komme til himmelen når vi dør.’ Det var på gruppemøte dette ble sagt. Teksten de samtalte om var Joh. 14,1-3.

Gruppelederen svarte med å stille et annet spørsmål:’Hvis en som var født blind og aldri hadde sett, spurte deg hvordan fargen rød ser ut, hvordan ville du forklare han det?’

Han som spurte tenkte seg lenge om. Dette var vanskelig. En som aldri har sett noe kan vel aldri tenke seg hvordan en farge ser ut. Men like vanskelig er det nok for oss å tenke oss hvordan livet i himmelen er. Vi kjenner jo bare livet her på jorden. Det vi vet, er at i himmelen vil alle ting være annerledes.

Derfor er det i Det nye testamente ikke fortalt så meget om hvordan det er i himmelen, og når Jesus forteller om det, taler han oftest i bilder, f.eks. Joh. 14.l-3.

Men noe vet vi likevel om hvordan det skal bli i himmelen. Les Johannes’ åpenbaring 27.l-5 . I Åpenbaring en 22,3 står det også at der skal vi fortsette å tjene Jesus. Det viktigste vi kan si om livet i himmelen er likevel det som

liEger i uttrykket ‘det evige liv’, Matt. 25,46.Yi skal se på hva det

betyr:

19.

Ordet ‘liv’ og ‘død’ betyr ofte noe annet i Det nye testamente i vår dagligtale. Det skjønner vi når vi leser Luk. 15,24 betyr å være i det rett samfunn med Gud og med Jesus hos han og kjenne han. Joh. 17,3.

Men nåLr synden kommer og ødelegger dette samfunn, da en kløft mellom Gud og oss. Da dør vi. Rom. 6,23. Men: tilgir oss synden, blir samfunnet med Gud gjenopprettet, vi får liv igjen.

 

Evig liv betyr å ha evig samfunn med Gud. Det evige I fortsettelse av det troens liv som ble skapt her på jorde evig død betyr en utelukkelse fra samfunn med Gud i all

Johannes åpenbaring 21,3 handler om det evige liv. Vi er t å leve sammen med Gud. Bare når vi er i dette samfunnet / ordets egentlige forstand.

<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bibelens buskap angår oss alle. Den er kilden til vår kristne kultur og grunnlaget for all kristen tro. Bibelen er eneste autoritet for lære og liv. Dette er et hovedpunkt i all evangelisk kristendom. Av dette reformasjonens grunn- leggende prinsipp følger naturlig at Bibelen må være en bok for folket, alle skal kunne gå til den Hellige Skri{t for å øse av dens rikdommer.

 

Gjennom bibeloversetterens arbeid er Bibelen gitt oss på vårt eget språk. Men den åpne Bibel pålegger ansvar. Det er ikke nok at Bibelen er verdens mest utbredte bok, den bør også være den mest leste! Og Bibelen bør leses planmessig, bare ved alvorlig studium kan en tilegne seg dens innhold.

 

Enhver bibelleser, leg som lærd, vil trenge til hjelpebøker for et sådant studium. Det er vårt håp at det bibelleksikon som her foreligger, skal møte behovet for et omfattende, praktisk og faglig fundert oppslagsverk, bygget på positiv kristen tro.

 

Illustrert bibelleksikon er resultatet av et felles- kristelig samarbeid. Blant medarbeiderne er fremtredende, internasjonalt kjente vitenskapsmenn fra flere av Nordens universiteter og læreanstalter, samt høyt kvalifiserte pedagoger og en rekke av det praktiske kristenlivs ledere og

forkynnere.

 

Redaksjonen vil uttale sin takk til den store medarbeider- stab som ved forent innsats har gjort verket mulig, slik det nå presenterer seg for alle interesserte bibellesere.

 

Thoralf Gilbrant I Illustrert bibelleksikon.

.

 

Bibelen

 

Det finnes mange bøker, men bare en er Bøkenes Bok. En ærverdig og merkelig bok. Boken som aldri taper sin betydning for menneskene. Boken som aldri dør. Kledd i Orientens fargerike språkdrakt kom den til oss. Født blant den sanne religions prestefolk på jorden. Dens budskap ble ropt ut over Israels fjell og kunngjort i Judas byer. I Arabias ørken og ved Sinais høyder begynte de å skrive på Boken, og på øya Patmos ble den fullført, mens havets bølger slo mot stranden. Dens budskap ble nedtegnet i templets kamrer og i profetskolenes sluttede krets. Flyktninger i hulene ved Adullam diktet sine salmer. Ordspråk ble til i Salomos prektige saler. En fange i kongens vaktgård fikk nedskrevet sine profetier. Til forskjellige tider og i fjerne land ble det skrevet: I borgen Susan i Persia, ved Kebarelven i Babel, i en teltmakers verksted i Efesus, blant diskusjonsglade vismenn og sofister i Korint, i et dystert fengsel i Rom. De var mange om å skrive Boken, menn fra de forskjelligste tider og livsforhold: Hyrder og bønder, konger og statsmenn, filosofer og diktere, skriftlærde og profeter, en toller, en lege og et par fiskere. Et så broket selskap har aldri noen gang skrevet en bok sammen! Omkring førti forfattere ga sitt bidrag, før Boken var ferdig, og det var ett og et halvt årtusen mellom den første og den siste av dem. Men da de så

hadde gjort ferdig sine bøker, var de ikke deres. Det var Guds bøker. Guds egen bok. Sant nok: Det var mennesker som skrev den.

Men sannelig: Gud inspirerte den.

 

Fra Illustrerte Bibelleksikon