TIDEN ER DIN, HERRE.

Herre, det er sengetid allerede, og det var så meget
jeg skulle ha gjort.
Vi har det så lettvint. Plenen klipper vi på et
øyeblikk med motorklipperen.
Og i kjøkkenet: der er miksmasteren, boksåpneren
og den elektriske knivsliperen.
Oppvaskmaskinen står der, og i kjelleren
vaskemaskinen som betjenes med en eneste
knapp.
Hvorfor har jeg det da alltid så travelt, Herre?
Hvorfor blir det så lite tid til familien ?
Er det slik at jeg ved å spare så meget tid
er blitt fattig, så fattig at det ikke lenger
betyr noe for meg?
Men tiden er ikke min, Herre, den hører deg til.
Da du satte plantene inn i sine baner,
fastsatte du tiden.
Solen som begynner hver dae,
og den myke skumringen som skulle fortelle
at arbeideidsdagen er omme.
Og årstidene.
Våren med nytt liv, høsten med de gyldne
farger.
Herre, hjelp meg til å gjøre min tid til din,
så jeg gjør det som bør gjøres:
som å være sammen med barna og ektefellen.
Tid til å si vennlige ord til andre.
Tid til å vise uselvisk omsorg.
Og fremfor alt, Herre,
tid til å være stille, om bare et øyeblikk
for å tale med deg,
i tidløshet.
Jeg gir deg min tid, Herre. Din tid.
Et offer jeg ber deg ta imot.
Roger Bush